Hadde egentlig glemt at jeg hadde denne bloggen, men nå som jeg har litt barnefri(og ikke har noooe å finne på), så skal jeg skrive et lite innlegg.

Jeg har blitt mamma!! Og det har allerede gått 6 måneder siden verdens skjønneste lille gutt ble født. Han kom til verden 28 september 2011, kl 12:41. Han ligner veldig mye på mamman sin, liker jeg å tro hvertfall. Fødselen min var et reeent helvette. Alt startet natt til søndag den 25 september. Jeg våknet med store smerter i magen og ryggen, og kakket fort bort i Christian. Vi fikk ringt til føden, og de ba oss komme. Passe nervøs og redd kjørte vi, og Christian var dobbelt så nervøs som meg. Aldri sett han så stressa.

Jeg ble undersøkt, og de fant ut at jeg ikke hadde åpnet meg mer enn 1 cm. Det var utrolig kjedelige nyheter å få, siden jeg hadde så sterke smerter. Sånn som dette pågikk det i 2 dager og uendelige mange sykehusbesøk, men alltid den samme beskjeden "du er bare 2 cm".. Jeg sov ikke pga smertene, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å føde når jeg var så sliten! Riene hadde mellomrom på 3 minutter, så det var ikke mye hvile vi fikk. Tirsdag morgen fikk vi beskjed om at vi fikk lov å dra hjem en tur. Jeg var helt fra meg! Hvorfor kunne ingen hjelpe meg?

Dagen gikk og riene kom oftere. Vi bestemte oss for at nå MÅTTE de gjøre noe. Da jeg kom inn kl 9 på kvelden hadde jeg 2,5 åpning. Vi fikk lov til å ligge på "familierommet", så vi fikk være i fred fra de andre på føden. Når klokken nærmet seg 23, gikk Christian for å hente ene jordmora, for nå klarte jeg ikke sitte, stå, ligge eller noen ting. De tok enda en sjekk og nå var jeg 4 cm!! Endelig var jeg i fødsel!! Jeg ble trillet inn på fødestuen. Nå var riene så tette som 1-2 min mellom hver. Nå kunne jeg endelig puste litt, og la kroppen gjøre det den skal (trodde jeg)...

Jeg hang over en slik prekestol som de kaller det, og ropte etter epidural. Når jeg var 6 cm ringte de etter anestesti legen. Jeg satt på kanten av fødesengen, og legen begynte å gjøre klart for epiduralen. Selvfølgelig forstod ikke legen verken norsk eller engelsk (virket det som)... "IKKE stikk nå, jeg får en rie!" ropte jeg.. Jordmora prøvde å si det til han, men han fortsatte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å sitte rolig, men tro meg, det er ikke enkelt. Han bommet flere ganger, men endelig gikk det. Plutselig var jeg fri fra alt som heter smerter, og jeg fikk sovet litt.

Etter dette kom det en ny jordmor inn, fordi de andre var ferdig med vakten sin. Plutselig hører vi at hun nye begynner å kjefte, og hun sier" Hvorfor har du ikke sjekket det?!".. Jeg ante ikke hva de snakket om, men det kom frem at Oliver lå med hodet feil. Dette var grunnen til at latensfasen min hadde gått så innmari sent. Jeg hadde enda epidural, men tilslutt måtte de slå den av, fordi ved 7 cm ville det ikke åpne seg mer. De peiset på med drypp, og magen strammet seg noe helt innmari. Forferdelig opplevelse, og så innmari vondt. Oliver tålte ikke dryppet særlig godt, han ble stressa inne i magen, så de tok kontakt med kirurgen. Klokken var nå 11 morgenen. Om jeg ikke var fullåpnet (10 cm) innen kl 12, så måtte de ta keisersnitt. Den timen føltes så uendelig lenge! Jeg hadde nå så store pressrier, jeg lå bare å vrei meg og grein mens jeg sa" Jeg klarer ikke mer!!"... Jordmora sa hele tiden at dette klarer du Amalie, du er snart i mål nå!. Både jeg og Christian var forberedt på keisersnitt, men søren meg, når klokken var 12 så var jeg 9,5 cm. Da fikk jeg endelig opp å presse! Jeg sto oppreist å pressa i ca 10 min, før de ba meg legge meg i sengen igjen.

Fra første pressrie tok det 40 minutter før verdens skjønneste lille gutt lå på magen min. Jeg hadde klart det!! Verken jeg eller Christian hadde sovet på 3 døgn, så det er helt utrolig hva man faktisk klarer. Jordmødrene trodde ikke sine egne øyne når jeg var oppe å gå 2 timer etter jeg hadde født. men jeg svarte "jeg skal jo ha besøk jeg". :-) 

Helt nyfødt <3

Da har vognen til min kjære lille hjerteknuser kommet. Jeg er så utrolig fornøyd! Veldig Amalie style, om man kan kalle det det.Vognen er av merket Emmaljunga, og som dere ser så er den hvit.

nå er jeg 28+4.

Som dere ser så har det kommet litt strekkmerker, men det hører bare med rettogslett. ;)







Tenkte å begynne med noe nytt inne på bloggen min. Jeg legger hver uke ut hvor langt jeg er kommet i svangerskapet, og hva som skjer med gutten min fra uke til uke. Syns selv det er gøy å følge med, så kanskje dere syns det også :-)Nå er jeg 25+4, og ukene går så utrolig fort!! CRL er målingen fra hodet til rumpen.

Fra 25 uker og 0 dager til 25 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 800 g
CRL: 22 cm
Full lengde: 30 cm

Se hvordan vi regner vekt, lengde og alder her.

Etter å ha vært sykemeldt 100% i en måneds tid, så klør det i fingrene mine om dagen. Ryggen er fremdeles et helvette, kiloene går en vei, nemlig oppover, men det stopper ikke meg. I dag har nemlig lille spreke gravide meg vasket hele huset, og nå sitter jeg her som et dødt slakt. Kanskje ikke det lureste jeg har gjort, siden legen sier at jeg må holde meg i ro pga kraftig bekkenløsning, men er faktisk drita lei av å sitte i sofaen og spise pistasj is.

Jeg var å besøkte min kjære lege i går, og fikk overtalt han til å la meg gå i jobb 50%, så nå gleder jeg meg til å se litt andre ansikt enn naboene. Jeg er blitt slik som de fleste damer på 70, jeg hopper ut av sofaen om det kjører en bil forbi, og må ærlig innrømme at det er litt flaut. Heldigvis har vi ikke persienner, så de ser litt mer enn bare noen øyne som stikker frem. 

Jeg bare må legge ut skrytebilde, for jeg syns nemlig ikke at jeg har lagt på meg så mange andre plasser enn på magen. Så forhåpentligvis kommer kroppen min tilbake for fullt etter gutten min er født (ved hjelp av litt trening og masse amming) 




Endelig har vi kommet oss inn i nytt hus! Og jeg elsker det. Alt stresset er over, og nesten alt er klart til Oliver kommer. Med nesten så mener jeg NESTEN, dere aner ikke hvor mye som må handles inn til en så liten krabat. Det koster, men kun det beste er bra nok for gutten min.Nå er det bare 4 måneder til han kommer, og nervene for fødselen har virkelig startet. Men for å virke litt positiv, så kan jeg si som jordmødrene, det er positiv smerte jeg skal gjennom. Magen vokser i megafart, og den hopper og spretter til alle kanter. Helt herlig!!

Er her 5 måneder på vei!

Så litt bilder av huset:





Ja, jeg vet jeg er fryktelig dårlig på å blogge, men forå være helt ærlig så er jeg heller ikke så "motivert" til å drive med det, så mulig bloggen blir lagt ned etterhvert.Har litt for mange ting gående på en gang. :-)

Vi venter hvertfall en frisk liten gutt 21 september! Ble satt fram 4 dager, og det er ikke akkurat negativt. Nå har vi også mest sannsynlig funnet oss hus, og jeg er helt forelsket! Et perfekt sted for oss å bo, og huset er så utrolig fint. Bilen er også mest sannsynlig solgt, så alt er på stell for oss for tiden! Ting er nesten litt for bra.

Hvordan har påsken vært for dere?





Mamma har alltid sagt: "Når du er gravid og får barn, så vil du aldri slutte å bekymre deg for noe". Det er så rett som det er sagt. Jeg har aldri bekymret meg så mye om så mye før. Mye av det er helt sløkket i andres ører, men for meg er det blodig alvor.

Tanker i Amalies hode titt og ofte:

"Er magen min blitt mindre?"

"Hvorfor kjenner jeg ikke livmoren like godt som tidligere?"

"Kan ikke den lille bare gi meg et tegn på at den er der inne?" Noe den absolutt gjør, men ikke når jeg er på randen av beymringer. BAH!

"Off, kan ikke den ultralydtimen bare komme, så jeg får høre hjertet og se hvor stor den har blitt!" Det skal nevnes at jeg allerede har vært på to timer, og da var alt bra.

"Hvorfor vises ikke magen like mye når jeg ligger på rygg?"

Dette er bare noe av det som går gjennom hodet mitt stadig vekk. Jeg gleder meg over graviditeten mere enn jeg bekymrer meg, men jeg tror enhver gravid har slike tanker i hodet (eller lignende). Når babyen kommer så vil jeg fortsette å bekymre meg, eller som mamma sier "du vil bare tenke mat og om den er varm nok".

Alt er nytt, og alle har det forskjellig i et svangerskap, så det er betryggende at det ikke er noe fasitsvar.

Da kommer det endelig litt bilder av magen.

Noen som trenger litt sol på kroppen kanskje??!!!




Ble ikke noen kjempe bra bilder, var ikke så enkelt å ta selv :) Men magen har begynt å vises, og jeg er kjempestolt over den!!

Noe jeg ikke er så veldig stolt over er denne ;

Til slutt skal jeg dele et meget dårlig ultralydbilde med dere. Dere vil ikke se noen ting, men jeg gjør det likevel. Sånn går det når man må ta bilde av selve ultralydbildet. Hva gjør jeg ikke for dere?

Lille nurket er her 12 uker, så han/hun er blitt en del større nå:)